En idé
Dette med tempo har fulgt meg litt. Eller mer nøyaktig, det har fulgt etter meg. For jeg har gått litt foran. Litt fortere, for å rekke frem til noe annet.
Det er ikke noen tvil eller usikkerhet i meg. Jeg kjenner det. Jeg vet når jeg haster i livet, og nå haster jeg.
Med erkjennelsen begynner hodet mitt å analysere. Hvorfor holder jeg et høyere tempo –
Er jeg ukomfortabel med å ikke være produktiv?
Har ikke sommerferien landet helt?
Er det noe jeg unngår?
Jeg vil jo vite hvorfor. Jeg vil ha kontroll. Istedenfor å erfare.
Mens erfaringen kommer når jeg senker tempoet. Da tar det meg igjen:
Livet mitt.
Et sitat
There is a secret bond between slowness and memory, between speed and forgetting.
A man is walking down the street. At a certain moment, he tries to recall something, but the recollection escapes him. Automatically, he slows down.
Meanwhile, a person who wants to forget a disagreeable incident he has just lived through starts unconsciously to speed up his pace, as if he were trying to distance himself from a thing still too close to him in time.
In existential mathematics that experience takes the form of two basic equations: The degree of slowness is directly proportional to the intensity of memory; the degree of speed is directly proportional to the intensity of forgetting.
Milan Kundera
Et spørsmål
Er det slik for deg også, at du alltid vet når du haster?